Tidligere studenter

av Jorunn Kjersem Hildre, 16/03/2015

F.v: Marte Reithaug Sterud og Pernille Holden er begge tidligere studenter ved Skolen for Samtidsdans. Her fotografert under en workshop i spontankomposisjon. Foto: Jorunn Kjersem Hildre

F.v: Marte Reithaug Sterud og Pernille Holden er begge tidligere studenter ved Skolen for Samtidsdans. Her fotografert under en workshop i spontankomposisjon. Foto: Jorunn Kjersem Hildre

Marte Reithaug Sterud gikk andre året ved Skolen for Samtidsdans fra 2009-2010. Før det hadde hun virket i det frie scenekunstfeltet i Brüssel i ett år etter å ha fullført en BA i moderne og samtidsdans ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2008. Vi har stilt Marte noen spørsmål om det å gå 2. året ved Skolen for Samtidsdans.

Søknadsskjema og mer informasjon om opptak til 2. studieår finner du her.

1. Hvorfor ville du søke deg inn på det 2. studieår ved Skolen for Samtidsdans? 

Jeg søkte meg inn på det 2. studieåret ved Skolen for Samtidsdans fordi jeg trengte hjelp, støtte og veiledning til å finne ut av hvordan jeg skulle klare meg som en selvstendig dansekunstner, rett og slett! Gapet mellom utdanningen jeg hadde fullført og kravene som møtte meg i løpet av mitt første år som frilanser opplevdes nærmest uoverkommelig og i hvert fall umulig å skulle håndtere på egen hånd. Da jeg fant ut at det var mulig å gå et 2. studieår ved Skolen for Samtidsdans, forhørte jeg meg litt rundt og etter et svært hyggelig møte med Camilla Myhre bestemte jeg meg for å søke.

2. Hva opplevde du som det mest sentrale, eller det viktigste du lærte det året?

Skolen for Samtidsdans er et genialt sted, en stillferdig, men kraftig perle av en skole som ennå ikke har fått den statusen den fortjener, men som i en ganske så omfattende grad har greid å skaffe seg innflytelse over hele det norske dansekunstfeltet. Skolen fungerer vesensforskjellig fra alle de andre norske danseutdanningene, og mange internasjonale for den saks skyld, ved at de legger opp til at studentene som blir tatt inn skal kunne fungere som selvstendige kunstnere i det de går ut, at de kan nok om dans, koreografi og produksjonsapparatet generelt til at de både evner å legge til rette for sitt eget og for andres kunstneriske virke. Jeg synes det er interessant å merke seg hvordan dansefeltet har utviklet seg i løpet av de siste fire-fem årene, til å være et felt som myldrer av ulike initiativ og arenaer for å møtes, utveksle ideer og se hverandres ting, en tankegang som befinner seg milevis fra de tradisjonelle utdanningene som fortsatt avler stjernedansere. Skolen for Samtidsdans har akkurat hatt tjue-års jubileum og det spørs om ikke deres verdigrunnlag basert på den subjektivt erfarende kroppen er i ferd med å utfordre hele maktbalansen i feltet! Det er de færreste som blir kompanidansere i dag, også fordi det finnes så få kompanier å danse i. Det er heller ikke flust av koreografer å jobbe for og selv om man får en og annen jobb som varer i én til to måneder, må man fortsatt ha noe å leve for de andre månedene. Om man vil virke som dansekunstner i Norge kommer man nesten ikke utenom å gjøre egne ting, slikt sett er Skolen for Samtidsdans en svært realistisk utdanning. I tillegg er det de prøver på uendelig komplekst. Det å være både danser og koreograf, å både kjenne til innsiden og utsiden av sitt eget verk, å både ta på alvor en hengiven og kompleks danseutøvelse og å kunne plukke den, og hele tankegodset den er bygd opp på, fra hverandre i en grundig analyse, er et arbeid som for meg befinner seg i skjæringspunktet mellom praksis og teori, et arbeid som på meg virker ekspanderende i sitt grunnpremiss. Man blir liksom aldri ferdig med å praktisere og å reflektere, noen ganger har man mer behov for det ene enn det andre, men denne vekslingen, og ekspansjonen, er mer enn nok grunn for meg til å holde det gående. Skolen for Samtidsdans gav meg denne grunnen.

3. Forandret det noe for deg i ditt virke som dansekunstner? (isåfall hva)?

Det kan godt hende at jeg hadde holdt på akkurat slik jeg holder på i dag uten Skolen for Samtidsdans, bare at det hadde tatt meg mye lengre tid. Men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror jeg lett kunne ha hoppet på en annen utdanning som hadde tatt meg langt vekk fra kroppen og dansen, blitt et hode blant andre hoder, så hadde jeg fått abstinenser etter et par år og prøvd å hekte meg på dansen igjen, sikkert på en veldig abrupt og unyansert måte. Nei, da er jeg heller glad for at jeg gikk det ene året, lagde danser jeg hadde behov for å lage men som ingen trengte å se, og kunne gå ut derifra sånn passe i vater, full av språklige verktøy for å vite hvordan jeg plasserer skjevhetene mine så jeg kan kalle det kunst!

clenbuterol online pharmacy